Incipit
℣. Dómine, lábia +︎ mea apéries.
℟. Et os meum annuntiábit laudem tuam.
℣. Deus ✠ in adjutórium meum inténde.
℟. Dómine, ad adjuvándum me festína.
Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, * et in sǽcula sæculórum. Amen.
Allelúja.
|
Start
℣. Herre, +︎ oplad mine læber.
℟. Så skal min mund forkynde din pris.
℣. Gud, min Gud, ✠ send mig din hjælp til ret at bede;
℟. Herre, il mig til hjælp i bønnen.
Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
Som det var i begyndelsen, så nu og altid * og i al evighed. Amen.
Halleluja.
|
Invitatorium {Antiphona ex Proprio Sanctorum}
Ant. Stémus juxta crucem cum María Matre Jesu, * Cujus ánimam dolóris gládius pertransívit.
Ant. Stémus juxta crucem cum María Matre Jesu, * Cujus ánimam dolóris gládius pertransívit.
Veníte, exsultémus Dómino, jubilémus Deo, salutári nostro: præoccupémus fáciem ejus in confessióne, et in psalmis jubilémus ei.
Ant. Stémus juxta crucem cum María Matre Jesu, * Cujus ánimam dolóris gládius pertransívit.
Quóniam Deus magnus Dóminus, et Rex magnus super omnes deos, quóniam non repéllet Dóminus plebem suam: quia in manu ejus sunt omnes fines terræ, et altitúdines móntium ipse cónspicit.
Ant. Cujus ánimam dolóris gládius pertransívit.
Quóniam ipsíus est mare, et ipse fecit illud, et áridam fundavérunt manus ejus (genuflectitur) veníte, adorémus, et procidámus ante Deum: plorémus coram Dómino, qui fecit nos, quia ipse est Dóminus, Deus noster; nos autem pópulus ejus, et oves páscuæ ejus.
Ant. Stémus juxta crucem cum María Matre Jesu, * Cujus ánimam dolóris gládius pertransívit.
Hódie, si vocem ejus audiéritis, nolíte obduráre corda vestra, sicut in exacerbatióne secúndum diem tentatiónis in desérto: ubi tentavérunt me patres vestri, probavérunt et vidérunt ópera mea.
Ant. Cujus ánimam dolóris gládius pertransívit.
Quadragínta annis próximus fui generatióni huic, et dixi; Semper hi errant corde, ipsi vero non cognovérunt vias meas: quibus jurávi in ira mea; Si introíbunt in réquiem meam.
Ant. Stémus juxta crucem cum María Matre Jesu, * Cujus ánimam dolóris gládius pertransívit.
℣. Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
℟. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, * et in sǽcula sæculórum. Amen.
Ant. Cujus ánimam dolóris gládius pertransívit.
Ant. Stémus juxta crucem cum María Matre Jesu, * Cujus ánimam dolóris gládius pertransívit.
|
Invitatory {Antiphon from the Proper of Saints}
Ant. Let us take our stand by the Cross, in company with Mary, the Mother of Jesus. * A sword of sorrow hath pierced through her own soul also.
Ant. Let us take our stand by the Cross, in company with Mary, the Mother of Jesus. * A sword of sorrow hath pierced through her own soul also.
Kom, lad os juble for Herren, bryde ud i fryderåb for vor frelses klippe. Lad os træde frem for ham med takkesang, bryde ud i lovsang til ham.
Ant. Let us take our stand by the Cross, in company with Mary, the Mother of Jesus. * A sword of sorrow hath pierced through her own soul also.
For Herren er en stor Gud, en mægtig konge over alle guder. For Herren forkaster ikke sit folk. I hans hånd er jordens dybder, bjergenes tinder tilhører ham.
Ant. A sword of sorrow hath pierced through her own soul also.
Havet tilhører ham, for han skabte det, hans hænder formede landjorden. (knæfald) Kom, lad os kaste os ned, lad os bøje os, lad os falde på knæ for Herren, vor skaber, for han er vor Gud, og vi er hans folk, de får, han vogter.
Ant. Let us take our stand by the Cross, in company with Mary, the Mother of Jesus. * A sword of sorrow hath pierced through her own soul also.
Om I dog i dag ville lytte til ham! Gør ikke jeres hjerter hårde som ved Meriba, som den dag ved Massa i ørkenen, da jeres fædre udæskede mig og satte mig på prøve, skønt de havde set mine gerninger.
Ant. A sword of sorrow hath pierced through her own soul also.
I fyrre år følte jeg afsky for den slægt, og jeg sagde: De er et folk, der farer vild i deres hjerte, og de kender ikke mine veje. Så svor jeg i min vrede: De skal aldrig komme ind til min hvile.
Ant. Let us take our stand by the Cross, in company with Mary, the Mother of Jesus. * A sword of sorrow hath pierced through her own soul also.
℣. Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
℟. Som det var i begyndelsen, så nu og altid * og i al evighed. Amen.
Ant. A sword of sorrow hath pierced through her own soul also.
Ant. Let us take our stand by the Cross, in company with Mary, the Mother of Jesus. * A sword of sorrow hath pierced through her own soul also.
|
Hymnus {ex Proprio Sanctorum}
O quot undis lacrimárum,
Quo dolóre vólvitur,
Luctuósa de cruénto
Dum revúlsum stípite,
Cernit ulnis incubántem
Virgo Mater Fílium!
Os suáve, mite pectus
Et latus dulcíssimum,
Dexterámque vulnerátum
Et sinístram sáuciam,
Et rubras cruóre plantas
Ægra tingit lácrimis.
Centiésque milliésque
Stringit arctis néxibus
Pectus illud, et lacértos,
Illa figit vúlnera:
Sicque tota colliquéscit
In dolóris ósculis.
Eja, Mater, obsecrámus
Per tuas has lácrimas,
Filiíque triste funus,
Vulnerúmque púrpuram,
Hunc tui cordis dolórem
Conde nostris córdibus.
Esto Patri, Filióque,
Et coǽvo Flámini,
Esto summæ Trinitáti
Sempitérna glória,
Et perénnis laus honórque
Hoc et omni sǽculo.
Amen.
|
Hymn {from the Proper of Saints}
What a sea of tears and sorrow
Did the soul of Mary toss
To and fro upon its billows,
While she wept her bitter loss;
In her arms her Jesus holding,
Torn so newly from the cross.
Oh, that mournful Virgin-Mother!
See her tears how fast they flow
Down upon his mangled body,
Wounded side, and thorny brow;
While his hands and feet she kisses—
Picture of immortal woe.
Oft and oft his arms and bosom
Fondly straining to her own;
Oft her pallid lips imprinting
On each wound of her dear Son;
Till at last, in swoons of anguish,
Sense and consciousness are gone.
Gentle Mother, we beseech thee
By thy tears and troubles sore;
By the death of thy dear offspring,
By the bloody wounds he bore;
Touch our hearts with that true sorrow
Which afflicted thee of yore.
To the Father everlasting,
And the Son who reigns on high,
With the co-eternal Spirit,
Trinity in Unity,
Be salvation, honour, blessing
Now and through eternity.
Amen.
|
Psalmi cum lectionibus {Antiphonæ et Psalmi ex Proprio Sanctorum}
Nocturn I.
Ant. Multiplicáti sunt * qui tríbulant me, multi insúrgunt advérsum me.
Psalmus 3 [1]
3:2 Dómine, quid multiplicáti sunt qui tríbulant me? * multi insúrgunt advérsum me.
3:3 Multi dicunt ánimæ meæ: * Non est salus ipsi in Deo ejus.
3:4 Tu autem, Dómine, suscéptor meus es, * glória mea, et exáltans caput meum.
3:5 Voce mea ad Dóminum clamávi: * et exaudívit me de monte sancto suo.
3:6 Ego dormívi, et soporátus sum: * et exsurréxi, quia Dóminus suscépit me.
3:7 Non timébo míllia pópuli circumdántis me: * exsúrge, Dómine, salvum me fac, Deus meus.
3:8 Quóniam tu percussísti omnes adversántes mihi sine causa: * dentes peccatórum contrivísti.
3:9 Dómini est salus: * et super pópulum tuum benedíctio tua.
℣. Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
℟. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, * et in sǽcula sæculórum. Amen.
Ant. Multiplicáti sunt qui tríbulant me, multi insúrgunt advérsum me.
|
Psalms with lections {Antiphons and psalms from the Proper of Saints}
Nocturn I.
Ant. They are increased that trouble me; * many are they that rise up against me.
Psalm 3 [1]
3:2 Herre, hvor er mine fjender mange! * Mange rejser sig imod mig,
3:3 Mange siger om mig: * Ham frelser Gud ikke.
3:4 Men du, Herre, er mit skjold, * min ære, den, der løfter mit hoved.
3:5 Jeg råber højt til Herren, * og han svarer mig fra sit hellige bjerg.
3:6 Jeg lagde mig og sov, * jeg vågnede, for Herren støtter mig.
3:7 Jeg frygter ikke ti tusind krigere, der belejrer mig fra alle sider. * Rejs dig, Herre, frels mig, min Gud!
3:8 For du har slået mine fjender på kinden * og knust de ugudeliges tænder.
3:9 Frelsen kommer fra Herren. * Din velsignelse komme over dit folk.
℣. Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
℟. Som det var i begyndelsen, så nu og altid * og i al evighed. Amen.
Ant. They are increased that trouble me; many are they that rise up against me.
|
Ant. Paravérunt sagíttas suas * in pháretra, ut sagíttent in obscúro rectos corde.
Psalmus 10 [2]
10:2 In Dómino confído: quómodo dícitis ánimæ meæ: * Tránsmigra in montem sicut passer?
10:3 Quóniam ecce peccatóres intendérunt arcum, paravérunt sagíttas suas in pháretra, * ut sagíttent in obscúro rectos corde.
10:4 Quóniam quæ perfecísti, destruxérunt: * justus autem quid fecit?
10:5 Dóminus in templo sancto suo, * Dóminus in cælo sedes ejus.
10:5 Óculi ejus in páuperem respíciunt: * pálpebræ ejus intérrogant fílios hóminum.
10:6 Dóminus intérrogat justum et ímpium: * qui autem díligit iniquitátem, odit ánimam suam.
10:7 Pluet super peccatóres láqueos: * ignis, et sulphur, et spíritus procellárum pars cálicis eórum.
10:8 Quóniam justus Dóminus, et justítias diléxit: * æquitátem vidit vultus ejus.
℣. Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
℟. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, * et in sǽcula sæculórum. Amen.
Ant. Paravérunt sagíttas suas in pháretra, ut sagíttent in obscúro rectos corde.
|
Ant. They make ready their arrows in the quiver, * that they may privily shoot at the upright in heart.
Psalm 10 [2]
10:2 Hos Herren søger jeg tilflugt. Hvordan kan I sige til mig: * Flygt op i bjergene som en fugl!
10:3 For de ugudelige spænder buen og lægger pilen på strengen * for i ly af mørket at ramme de oprigtige.
10:4 Når grundvoldene vakler, * hvad gør da den retfærdige?
10:5 Herren er i sit hellige tempel, * Herrens trone er i himlen.
10:5 Hans øjne iagttager, * hans blik prøver menneskene.
10:6 Herren prøver retfærdige og uretfærdige, * og han hader dem, der elsker vold.
10:7 Han lader glødende kul og svovl regne over de uretfærdige, * og en glohed vind bliver deres skæbne.
10:8 For Herren er retfærdig, han elsker ret, * de retskafne skal se hans ansigt.
℣. Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
℟. Som det var i begyndelsen, så nu og altid * og i al evighed. Amen.
Ant. They make ready their arrows in the quiver, that they may privily shoot at the upright in heart.
|
Ant. Defécit in dolóre * vita mea, et anni mei in gemítibus.
Psalmus 30 [3]
30:2 In te, Dómine, sperávi, non confúndar in ætérnum: * in justítia tua líbera me.
30:3 Inclína ad me aurem tuam, * accélera ut éruas me.
30:3 Esto mihi in Deum protectórem, et in domum refúgii: * ut salvum me fácias.
30:4 Quóniam fortitúdo mea, et refúgium meum es tu: * et propter nomen tuum dedúces me, et enútries me.
30:5 Edúces me de láqueo hoc, quem abscondérunt mihi: * quóniam tu es protéctor meus.
30:6 In manus tuas comméndo spíritum meum: * redemísti me, Dómine, Deus veritátis.
30:7 Odísti observántes vanitátes, * supervácue.
30:7 Ego autem in Dómino sperávi: * exsultábo, et lætábor in misericórdia tua.
30:8 Quóniam respexísti humilitátem meam, * salvásti de necessitátibus ánimam meam.
30:9 Nec conclusísti me in mánibus inimíci: * statuísti in loco spatióso pedes meos.
30:10 Miserére mei, Dómine, quóniam tríbulor: * conturbátus est in ira óculus meus, ánima mea, et venter meus:
30:11 Quóniam defécit in dolóre vita mea: * et anni mei in gemítibus.
30:11 Infirmáta est in paupertáte virtus mea: * et ossa mea conturbáta sunt.
30:12 Super omnes inimícos meos factus sum oppróbrium et vicínis meis valde: * et timor notis meis.
30:12 Qui vidébant me, foras fugérunt a me: * oblivióni datus sum, tamquam mórtuus a corde.
30:13 Factus sum tamquam vas pérditum: * quóniam audívi vituperatiónem multórum commorántium in circúitu.
30:14 In eo dum convenírent simul advérsum me, * accípere ánimam meam consiliáti sunt.
30:15 Ego autem in te sperávi, Dómine: * dixi: Deus meus es tu: in mánibus tuis sortes meæ.
30:16 Éripe me de manu inimicórum meórum, * et a persequéntibus me.
30:17 Illústra fáciem tuam super servum tuum, salvum me fac in misericórdia tua: * Dómine, non confúndar, quóniam invocávi te.
30:18 Erubéscant ímpii, et deducántur in inférnum: * muta fiant lábia dolósa.
30:19 Quæ loquúntur advérsus justum iniquitátem: * in supérbia, et in abusióne.
30:20 Quam magna multitúdo dulcédinis tuæ, Dómine, * quam abscondísti timéntibus te.
30:20 Perfecísti eis, qui sperant in te, * in conspéctu filiórum hóminum.
30:21 Abscóndes eos in abscóndito faciéi tuæ * a conturbatióne hóminum.
30:21 Próteges eos in tabernáculo tuo * a contradictióne linguárum.
30:22 Benedíctus Dóminus: * quóniam mirificávit misericórdiam suam mihi in civitáte muníta.
30:23 Ego autem dixi in excéssu mentis meæ: * Projéctus sum a fácie oculórum tuórum.
30:23 Ídeo exaudísti vocem oratiónis meæ, * dum clamárem ad te.
30:24 Dilígite Dóminum omnes sancti ejus: * quóniam veritátem requíret Dóminus, et retríbuet abundánter faciéntibus supérbiam.
30:25 Viríliter ágite, et confortétur cor vestrum, * omnes, qui sperátis in Dómino.
℣. Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
℟. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, * et in sǽcula sæculórum. Amen.
Ant. Defécit in dolóre vita mea, et anni mei in gemítibus.
|
Ant. My life is spent with grief, * and my years with sighing.
Psalm 30 [3]
30:2 Herre, hos dig søger jeg tilflugt, lad mig ikke for evigt blive til skamme, * udfri mig i din retfærdighed!
30:3 Vend dit øre mod mig, * red mig i hast,
30:3 Vær min tilflugts klippe, den borg, * hvor jeg finder redning.
30:4 For du er min klippe og min borg, * led mig og før mig for dit navns skyld!
30:5 Befri mig fra det net, de har lagt ud for mig, * du er jo mit værn.
30:6 I dine hænder betror jeg min ånd, * du udfrier mig, Herre, du trofaste Gud.
30:7 Jeg hader dem, * der dyrker falske guder,
30:7 Selv stoler jeg på Herren. * Jeg vil juble og glæde mig over din trofasthed;
30:8 Du så min nød * og tog dig af mig i mine trængsler.
30:9 Du overgav mig ikke i fjendens hånd, * men gav mig fodfæste i det åbne land.
30:10 Vær mig nådig, Herre, for jeg er i nød. * Mit øje er sløret af sorg, min sjæl og mit indre,
30:11 Mit liv svinder hen i klage, * mine år i suk.
30:11 Min kraft er nedbrudt i min nød, * min krop sygner hen.
30:12 Jeg bliver spottet af alle mine fjender, selv af mine naboer. * Mine venner er bange for mig,
30:12 De, der ser mig på gaden, flygter for mig. * Jeg er slettet af erindringen, som var jeg død,
30:13 Jeg er blevet som et kar, der kastes bort. * Jeg hører mange hviske, alle vegne er der rædsel,
30:14 De rotter sig sammen mod mig, * lægger planer om at tage mit liv.
30:15 Men jeg stoler på dig, Herre, * jeg siger: Du er min Gud. Mit livsløb er i din hånd,
30:16 Red mig fra mine fjender * og forfølgere!
30:17 Lad dit ansigt lyse over din tjener, frels mig i din trofasthed! * Herre, lad mig ikke blive til skamme, når jeg råber til dig.
30:18 Gør de ugudelige til skamme, lad dem gå klagende til dødsriget! * Lad de falske læber blive stumme,
30:19 Dem, der taler frækt mod den retfærdige * med hovmod og foragt.
30:20 Hvor stor er dog din godhed, * som du har gemt til dem, der frygter dig!
30:20 Du viser den mod dem, der søger tilflugt hos dig, * for alle menneskers øjne.
30:21 Du skjuler dem hos dig, * fjernt fra menneskers overgreb;
30:21 Du gemmer dem i din hytte, * fjernt fra anklagende tunger.
30:22 Lovet være Herren! * Han har vist sin underfulde troskab mod mig i den belejrede by.
30:23 Jeg sagde i min angst: * Jeg er fordrevet fra dine øjne.
30:23 Men du hørte min tryglen, * da jeg råbte til dig om hjælp.
30:24 Elsk Herren, alle hans fromme! * Herren beskytter de trofaste, men gengælder til overmål den hovmodige.
30:25 Vær stærke, fat mod, * alle I, som venter på Herren!
℣. Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
℟. Som det var i begyndelsen, så nu og altid * og i al evighed. Amen.
Ant. My life is spent with grief, and my years with sighing.
|
℣. Regína Mártyrum, ora pro nobis.
℟. Quæ juxta crucem Jesu constitísti.
|
℣. Pray for us, O Queen of Martyrs,
℟. Who didst stand by the Cross of Jesus.
|
Pater noster, qui es in cælis, sanctificétur nomen tuum: advéniat regnum tuum: fiat volúntas tua, sicut in cælo et in terra. Panem nostrum quotidiánum da nobis hódie: et dimítte nobis débita nostra, sicut et nos dimíttimus debitóribus nostris:
℣. Et ne nos indúcas in tentatiónem:
℟. Sed líbera nos a malo.
Absolutio. Exáudi, Dómine Jesu Christe, preces servórum tuórum, et miserére nobis: Qui cum Patre et Spíritu Sancto vivis et regnas in sǽcula sæculórum. Amen.
|
Fader vor, du som er i himlene, Helliget vorde dit navn. Komme dit rige. Ske din vilje som i himlen, således også på jorden. Giv os i dag vort daglige brød. Og forlad os vor skyld, som også vi forlader vore skyldnere.
℣. Og led os ikke i fristelse:
℟. Men fri os fra det onde.
Absolution. Herre Jesus Kristus, hør nådigt dine tjeneres bøn, og forbarm dig over os, Du som lever og råder med Faderen og Helligånden, fra evighed til evighed. Amen.
|
℣. Jube, domne, benedícere.
Benedictio. Benedictióne perpétua benedícat nos Pater ætérnus. Amen.
Lectio 1
De Jeremía Prophéta
Lam. 1:2; 1:20-21
2 (Beth) Plorans plorávit in nocte, et lácrimæ ejus in maxíllis ejus: non est qui consolétur eam ex ómnibus caris ejus: omnes amíci ejus sprevérunt eam, et facti sunt ei inimíci.
20 (Res) Vide, Dómine, quóniam tríbulor, conturbátus est venter meus, subvérsum est cor meum in memetípsa, quóniam amaritúdine plena sum. Foris intérfecit gládius, et domi mors símilis est.
21 (Sin) Audiérunt quia ingemísco ego, et non est qui consolétur me.
℣. Tu autem, Dómine, miserére nobis.
℟. Deo grátias.
℟. Símeon, vir justus et timorátus, dixit ad Maríam:
* Tuam ipsíus ánimam pertransíbit gládius.
℣. Ne vocétis me pulchram, sed amáram, quia amaritúdine valde replévit me Omnípotens.
℟. Tuam ipsíus ánimam pertransíbit gládius.
|
℣. Herre, giv din velsignelse.
Benediction. Må den Evindelge Fader velsigne os med en evig velsignelse. Amen.
Reading 1
Lesson from the book of Lamentations
Lam 1:2; 1:20-21
2 Weeping she hath wept in the night, and her tears are on her cheeks: there is none to comfort her among all them that were dear to her: all her friends have despised her, and are become her enemies.
20 Behold, O Lord, for I am in distress, my bowels are troubled: my heart is turned within me, for I am full of bitterness: abroad the sword destroyeth, and at home there is death alike.
21 They have heard that I sigh, and there is none to comfort me.
℣. Nu, Herre, hav du medynk med os.
℟. Gud ske tak og lov.
℟. There was a man whose name was Simeon; and the same man was just and devout; and he said unto Mary
* Yea, a sword shall pierce through thine own soul also.
℣. Call me not My-pleasantness, but call me Embittered, for the Almighty hath dealt very bitterly with me.
℟. Yea, a sword shall pierce through thine own soul also.
|
℣. Jube, domne, benedícere.
Benedictio. Unigénitus Dei Fílius nos benedícere et adjuváre dignétur. Amen.
Lectio 2
Lam. 2:13, 15-16
13 (Mem) Cui comparábo te? vel cui assimilábo te, fília Jerúsalem? cui exæquábo te, et consolábor te, virgo fília Sion? Magna est enim velut mare contrítio tua: quis medébitur tui?
15 (Samech) Plausérunt super te mánibus omnes transeúntes per viam: sibilavérunt, et movérunt caput suum super fíliam Jerúsalem: Hǽccine est urbs, dicéntes, perfécti decóris, gáudium univérsæ terræ?
16 (Phe) Aperuérunt super te os suum omnes inimíci tui, sibilavérunt et fremuérunt déntibus, et dixérunt: Devorábimus.
℣. Tu autem, Dómine, miserére nobis.
℟. Deo grátias.
℟. Surge, et áccipe Púerum et Matrem ejus, et fuge in Ægýptum;
* Et esto ibi usque dum dicam tibi.
℣. Vocávi fílium meum ex Ægýpto, ut véniat salus in Israël.
℟. Et esto ibi usque dum dicam tibi.
|
℣. Herre, giv din velsignelse.
Benediction. Må Sønnen, den Enbårne, nådigt velsigne og bevare os. Amen.
Reading 2
Lam 2:13, 15-16
13 To what shall I compare thee? or to what shall I liken thee, O daughter of Jerusalem? to what shall I equal thee, that I may comfort thee, O virgin daughter of Sion? for great as the sea is thy destruction: who shall heal thee?
15 All they that passed by the way have clapped their hands at thee: they have hissed, and wagged their heads at the daughter of Jerusalem, saying: Is this the city of perfect beauty, the joy of all the earth?
16 All thy enemies have opened their mouth against thee: they have hissed, and gnashed with the teeth, and have said: We will swallow her up.
℣. Nu, Herre, hav du medynk med os.
℟. Gud ske tak og lov.
℟. Arise, and take the young Child and His Mother, and flee into Egypt;
* And be thou there until I bring thee word.
℣. Out of Egypt have I called My Son, that salvation may come unto Israel.
℟. And be thou there until I bring thee word.
|
℣. Jube, domne, benedícere.
Benedictio. Spíritus Sancti grátia illúminet sensus et corda nostra. Amen.
Lectio 3
Lam. 2:17-18
17 (Ain) Fecit Dóminus quæ cogitávit, complévit sermónem suum quem præcéperat a diébus antíquis: destrúxit et non pepércit, et lætificávit super te inimícum et exaltávit cornu hóstium tuórum.
18 (Sade) Clamávit cor eórum ad Dóminum super muros fíliæ Sion: Deduc quasi torréntem lácrimas per diem et noctem; non des réquiem tibi, neque táceat pupílla óculi tui.
℣. Tu autem, Dómine, miserére nobis.
℟. Deo grátias.
℟. Fili, quid fecísti nobis sic?
* Ego et pater tuus * Doléntes quærebámus te.
℣. Quid est quod me quærebátis? In his quæ Patris mei sunt, opórtet me esse.
℟. Ego et pater tuus.
℣. Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
℟. Doléntes quærebámus te.
|
℣. Herre, giv din velsignelse.
Benediction. Må Helligåndens nåde oplyse vore hjerter og sind. Amen.
Reading 3
Lam 2:17-18
17 The Lord hath done that which he purposed, he hath fulfilled his word, which he commanded in the days of old: he hath destroyed, and hath not spared, and he hath caused the enemy to rejoice over thee, and hath set up the horn of thy adversaries.
18 Their heart cried to the Lord upon the walls of the daughter of Sion: Let tears run down like a torrent day and night: give thyself no rest, and let not the apple of thy eye cease.
℣. Nu, Herre, hav du medynk med os.
℟. Gud ske tak og lov.
℟. Son, why hast Thou thus dealt with us?
* I and thy father have sought thee sorrowing.
℣. How is it that ye sought Me? Wist ye not that I must be about My Father's business?
℟. I and thy Father
℣. Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
℟. Have sought thee sorrowing.
|
Nocturn II.
Ant. Factum est cor meum * tamquam cera liquéscens in médio ventris mei.
Psalmus 21 [4]
21:2 Deus, Deus meus, réspice in me: quare me dereliquísti? * longe a salúte mea verba delictórum meórum.
21:3 Deus meus, clamábo per diem, et non exáudies: * et nocte, et non ad insipiéntiam mihi.
21:4 Tu autem in sancto hábitas, * laus Israël.
21:5 In te speravérunt patres nostri: * speravérunt, et liberásti eos.
21:6 Ad te clamavérunt, et salvi facti sunt: * in te speravérunt, et non sunt confúsi.
21:7 Ego autem sum vermis, et non homo: * oppróbrium hóminum, et abjéctio plebis.
21:8 Omnes vidéntes me, derisérunt me: * locúti sunt lábiis, et movérunt caput.
21:9 Sperávit in Dómino, erípiat eum: * salvum fáciat eum, quóniam vult eum.
21:10 Quóniam tu es, qui extraxísti me de ventre: * spes mea ab ubéribus matris meæ. In te projéctus sum ex útero:
21:11 De ventre matris meæ Deus meus es tu, * ne discésseris a me:
21:12 Quóniam tribulátio próxima est: * quóniam non est qui ádjuvet.
21:13 Circumdedérunt me vítuli multi: * tauri pingues obsedérunt me.
21:14 Aperuérunt super me os suum, * sicut leo rápiens et rúgiens.
21:15 Sicut aqua effúsus sum: * et dispérsa sunt ómnia ossa mea.
21:15 Factum est cor meum tamquam cera liquéscens * in médio ventris mei.
21:16 Áruit tamquam testa virtus mea, et lingua mea adhǽsit fáucibus meis: * et in púlverem mortis deduxísti me.
21:17 Quóniam circumdedérunt me canes multi: * concílium malignántium obsédit me.
21:17 Fodérunt manus meas et pedes meos: * dinumeravérunt ómnia ossa mea.
21:18 Ipsi vero consideravérunt et inspexérunt me: * divisérunt sibi vestiménta mea, et super vestem meam misérunt sortem.
21:20 Tu autem, Dómine, ne elongáveris auxílium tuum a me: * ad defensiónem meam cónspice.
21:21 Érue a frámea, Deus, ánimam meam: * et de manu canis únicam meam:
21:22 Salva me ex ore leónis: * et a córnibus unicórnium humilitátem meam.
21:23 Narrábo nomen tuum frátribus meis: * in médio ecclésiæ laudábo te.
21:24 Qui timétis Dóminum, laudáte eum: * univérsum semen Jacob, glorificáte eum.
21:25 Tímeat eum omne semen Israël: * quóniam non sprevit, neque despéxit deprecatiónem páuperis:
21:25 Nec avértit fáciem suam a me: * et cum clamárem ad eum, exaudívit me.
21:26 Apud te laus mea in ecclésia magna: * vota mea reddam in conspéctu timéntium eum.
21:27 Edent páuperes, et saturabúntur: et laudábunt Dóminum qui requírunt eum: * vivent corda eórum in sǽculum sǽculi.
21:28 Reminiscéntur et converténtur ad Dóminum * univérsi fines terræ:
21:28 Et adorábunt in conspéctu ejus * univérsæ famíliæ géntium.
21:29 Quóniam Dómini est regnum: * et ipse dominábitur géntium.
21:30 Manducavérunt et adoravérunt omnes pingues terræ: * in conspéctu ejus cadent omnes qui descéndunt in terram.
21:31 Et ánima mea illi vivet: * et semen meum sérviet ipsi.
21:32 Annuntiábitur Dómino generátio ventúra: * et annuntiábunt cæli justítiam ejus pópulo qui nascétur, quem fecit Dóminus.
℣. Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
℟. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, * et in sǽcula sæculórum. Amen.
Ant. Factum est cor meum tamquam cera liquéscens in médio ventris mei.
|
Nocturn II.
Ant. My heart is like * melting wax in the midst of my bowels.
Psalm 21 [4]
21:2 Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forladt mig? * Du er langt borte fra mit råb om hjælp og fra mit skrig.
21:3 Min Gud, jeg råber om dagen, men du svarer ikke, * og om natten, men jeg finder ikke ro.
21:4 Du troner som den hellige, * du, som Israel lovsynger.
21:5 Vore fædre stolede på dig, * de stolede på dig, og du udfriede dem.
21:6 De klagede til dig og blev reddet, * de stolede på dig og blev ikke gjort til skamme.
21:7 Men jeg er en orm, ikke en mand, * en skændsel for mennesker, foragtet af folk.
21:8 Alle, der ser mig, spotter mig, * de vrænger mund og ryster på hovedet:
21:9 Han har overgivet sin sag til Herren, lad ham udfri ham, * han må redde ham, han holder jo af ham!
21:10 Det var dig, der hjalp mig ud af moders liv * og gav mig tryghed ved moders bryst. Til dig var jeg overladt fra min fødsel,
21:11 Fra moders liv var du min Gud. * Hold dig ikke borte fra mig,
21:12 For nøden er nær, * og ingen hjælper mig!
21:13 Stærke tyre omgiver mig, * Bashanbøfler omringer mig;
21:14 Rovgriske og brølende løver * spærrer gabet op mod mig.
21:15 Jeg er som vand, der hældes ud, * alle mine knogler falder fra hinanden,
21:15 Mit hjerte er som voks, det smelter * i livet på mig.
21:16 Min gane er tør som et potteskår, min tunge klæber til gummerne, * du lægger mig i dødens støv.
21:17 Hunde omgiver mig, * en flok af forbrydere står omkring mig;
21:17 De har gennemboret mine hænder og fødder, * jeg kan tælle alle mine knogler.
21:18 De ser på mig med skadefryd, * de deler mine klæder mellem sig, de kaster lod om min klædning.
21:20 Men du, Herre, hold dig ikke borte, * du, min styrke, skynd dig til hjælp!
21:21 Red mit liv fra sværdet, * mit dyrebare liv fra hundene,
21:22 Frels mig fra løvens gab, * fra vildoksernes horn! Du har svaret mig!
21:23 Jeg vil forkynde dit navn for mine brødre, * i forsamlingens midte vil jeg lovprise dig:
21:24 Lovpris Herren, I, der frygter ham, * vis ham ære, hele Jakobs slægt,
21:25 Frygt ham, hele Israels slægt! * For han viste ikke foragt og afsky for den hjælpeløses nød;
21:25 Han skjulte ikke sit ansigt for ham, * men hørte, da han råbte om hjælp.
21:26 Du er min lovsang i den store forsamling, * jeg indfrier mine løfter for øjnene af dem, der frygter Herren.
21:27 De ydmyge skal spise og mættes, de, der søger Herren, skal lovprise ham, * og de skal få nyt mod for evigt.
21:28 Hele den vide jord * skal huske Herren og vende tilbage til Herren;
21:28 Alle folkenes slægter * skal kaste sig ned for dig.
21:29 For kongemagten tilhører Herren, * han hersker over folkene.
21:30 Ja, alle, der sover i jorden, skal kaste sig ned for ham, * alle, der stiger ned i støvet, skal falde på knæ for ham.
21:31 Men jeg vil leve for ham, * og mine efterkommere skal tjene ham.
21:32 Der skal forkyndes om Herren for kommende slægter, * man skal forkynde hans retfærdighed for folk, der fødes, for han greb ind!
℣. Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
℟. Som det var i begyndelsen, så nu og altid * og i al evighed. Amen.
Ant. My heart is like melting wax in the midst of my bowels.
|
Ant. Deus, vitam meam * annuntiávi tibi: posuísti lácrimas meas in conspéctu tuo.
Psalmus 55 [5]
55:2 Miserére mei, Deus, quóniam conculcávit me homo: * tota die impúgnans tribulávit me.
55:3 Conculcavérunt me inimíci mei tota die: * quóniam multi bellántes advérsum me.
55:4 Ab altitúdine diéi timébo: * ego vero in te sperábo.
55:5 In Deo laudábo sermónes meos, in Deo sperávi: * non timébo quid fáciat mihi caro.
55:6 Tota die verba mea exsecrabántur: * advérsum me omnes cogitatiónes eórum in malum.
55:7 Inhabitábunt et abscóndent: * ipsi calcáneum meum observábunt.
55:8 Sicut sustinuérunt ánimam meam, pro níhilo salvos fácies illos: * in ira pópulos confrínges.
55:9 Deus, vitam meam annuntiávi tibi: * posuísti lácrimas meas in conspéctu tuo.
55:9 Sicut et in promissióne tua: * tunc converténtur inimíci mei retrórsum:
55:10 In quacúmque die invocávero te: * ecce, cognóvi, quóniam Deus meus es.
55:11 In Deo laudábo verbum, in Dómino laudábo sermónem: * in Deo sperávi, non timébo quid fáciat mihi homo.
55:12 In me sunt, Deus, vota tua, * quæ reddam, laudatiónes tibi.
55:13 Quóniam eripuísti ánimam meam de morte, et pedes meos de lapsu: * ut pláceam coram Deo in lúmine vivéntium.
℣. Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
℟. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, * et in sǽcula sæculórum. Amen.
Ant. Deus, vitam meam annuntiávi tibi: posuísti lácrimas meas in conspéctu tuo.
|
Ant. O God, I have declared my life * unto thee: Thou hast put my tears in thy sight.
Psalm 55 [5]
55:2 Vær mig nådig, Gud, for mennesker jager mig, * dagen lang trænger krigere mig tilbage.
55:3 Mine fjender jager mig dagen lang, * mange fører forbitret krig mod mig.
55:4 Når jeg gribes af frygt, * stoler jeg på dig;
55:5 Ved Guds hjælp lovpriser jeg hans ord. Jeg stoler på Gud * og frygter ikke; hvad kan dødelige gøre mig?
55:6 Dagen lang krænker de mine ord, * de har kun ondt i sinde mod mig.
55:7 De angriber mig, lurer på mig, * vogter på mine skridt,
55:8 For de vil mig til livs. Skal de undslippe i deres ondskab? * Stød folkene ned i din vrede,
55:9 Gud! Du fører bog over min elendighed, * mine tårer er samlet i din lædersæk,
55:9 De står i din bog. * Men den dag, jeg råber,
55:10 Skal fjenden vige. * Det ved jeg: Gud er med mig.
55:11 Ved Guds hjælp lovpriser jeg hans ord; når Herren hjælper, lovpriser jeg hans ord. * Jeg stoler på Gud og frygter ikke. Hvad kan mennesker gøre mig?
55:12 De løfter, jeg har givet dig, Gud, * vil jeg indfri med takofre.
55:13 For du har reddet mit liv fra døden og min fod fra at snuble, * så jeg kan vandre for Guds ansigt i livets lys.
℣. Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
℟. Som det var i begyndelsen, så nu og altid * og i al evighed. Amen.
Ant. O God, I have declared my life unto thee: Thou hast put my tears in thy sight.
|
Ant. Fuérunt mihi * lácrimæ meæ panes die ac nocte.
Psalmus 41 [6]
41:2 Quemádmodum desíderat cervus ad fontes aquárum: * ita desíderat ánima mea ad te, Deus.
41:3 Sitívit ánima mea ad Deum fortem vivum: * quando véniam, et apparébo ante fáciem Dei?
41:4 Fuérunt mihi lácrimæ meæ panes die ac nocte: * dum dícitur mihi quotídie: Ubi est Deus tuus?
41:5 Hæc recordátus sum, et effúdi in me ánimam meam: * quóniam transíbo in locum tabernáculi admirábilis, usque ad domum Dei.
41:5 In voce exsultatiónis, et confessiónis: * sonus epulántis.
41:6 Quare tristis es, ánima mea? * et quare contúrbas me?
41:6 Spera in Deo, quóniam adhuc confitébor illi: * salutáre vultus mei, et Deus meus.
41:7 Ad meípsum ánima mea conturbáta est: * proptérea memor ero tui de terra Jordánis, et Hermóniim a monte módico.
41:8 Abýssus abýssum ínvocat, * in voce cataractárum tuárum.
41:8 Ómnia excélsa tua, et fluctus tui * super me transiérunt.
41:9 In die mandávit Dóminus misericórdiam suam: * et nocte cánticum ejus.
41:9 Apud me orátio Deo vitæ meæ, * dicam Deo: Suscéptor meus es.
41:10 Quare oblítus es mei? * et quare contristátus incédo, dum afflígit me inimícus?
41:11 Dum confringúntur ossa mea, * exprobravérunt mihi qui tríbulant me inimíci mei.
41:11 Dum dicunt mihi per síngulos dies: Ubi est Deus tuus? * quare tristis es, ánima mea? et quare contúrbas me?
41:12 Spera in Deo, quóniam adhuc confitébor illi: * salutáre vultus mei, et Deus meus.
℣. Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
℟. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, * et in sǽcula sæculórum. Amen.
Ant. Fuérunt mihi lácrimæ meæ panes die ac nocte.
|
Ant. My tears have been * my meat day and night.
Psalm 41 [6]
41:2 Som hjorten skriger ved det udtørrede vandløb, * sådan skriger min sjæl efter dig, Gud.
41:3 Min sjæl tørster efter Gud, den levende Gud. * Hvornår kan jeg komme og se Guds ansigt?
41:4 Tårer er blevet mit brød dag og nat, * når de dagen lang spørger mig: Hvor er din Gud?
41:5 Jeg husker det og udøser min fortvivlelse: * Jeg gik i festskaren, jeg vandrede til Guds hus
41:5 Under jubelråb og takkesange * i valfartsskaren.
41:6 Hvorfor er du fortvivlet, min sjæl? * Hvorfor skælver du i mig?
41:6 Vent på Gud! For jeg skal takke ham på ny, * min frelser og min Gud.
41:7 Min sjæl er fortvivlet, * derfor tænker jeg på dig fra Jordans og Hermons egne, fra Mis'ars bjerg.
41:8 Havdyb råber til havdyb, * når dine strømme bruser;
41:8 Alle dine brændinger og bølger * skyller hen over mig.
41:9 Om dagen sender Herren sin godhed, * om natten lovsynger jeg ham
41:9 Og beder til den levende Gud. * Jeg siger til Gud, min klippe:
41:10 Hvorfor har du glemt mig? * Hvorfor skal jeg vandre i sorg plaget af fjenden?
41:11 Det går mig til marv og ben, * mine fjender håner mig
41:11 Og spørger mig dagen lang: Hvor er din Gud? * Hvorfor er du fortvivlet, min sjæl? Hvorfor skælver du i mig?
41:12 Vent på Gud! For jeg skal takke ham på ny, * min frelser og min Gud.
℣. Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
℟. Som det var i begyndelsen, så nu og altid * og i al evighed. Amen.
Ant. My tears have been my meat day and night.
|
℣. Fascículus myrrhæ diléctus meus mihi.
℟. Inter úbera mea commorábitur.
|
℣. A bundle of myrrh is my well-beloved unto me.
℟. He shall lie betwixt my breasts.
|
Pater noster, qui es in cælis, sanctificétur nomen tuum: advéniat regnum tuum: fiat volúntas tua, sicut in cælo et in terra. Panem nostrum quotidiánum da nobis hódie: et dimítte nobis débita nostra, sicut et nos dimíttimus debitóribus nostris:
℣. Et ne nos indúcas in tentatiónem:
℟. Sed líbera nos a malo.
Absolutio. Ipsíus píetas et misericórdia nos ádjuvet, qui cum Patre et Spíritu Sancto vivit et regnat in sǽcula sæculórum. Amen.
|
Fader vor, du som er i himlene, Helliget vorde dit navn. Komme dit rige. Ske din vilje som i himlen, således også på jorden. Giv os i dag vort daglige brød. Og forlad os vor skyld, som også vi forlader vore skyldnere.
℣. Og led os ikke i fristelse:
℟. Men fri os fra det onde.
Absolution. Må hans kærlige mildhed og nåde være os til hjælp. May His loving-kindness and mercy help us, Du som lever og råder med Faderen og Helligånden, i al evighed. Amen.
|
℣. Jube, domne, benedícere.
Benedictio. Deus Pater omnípotens sit nobis propítius et clemens. Amen.
Lectio 4
Sermo sancti Bernárdi Abbátis
Sermo de duodecim stellis
Martýrium Vírginis tam in Simeónis prophetía, quam in ipsa Domínicæ passiónis história commendátur. Pósitus est hic (ait sanctus senex de púero Jesu) in signum cui contradicétur; et tuam ipsíus ánimam (ad Maríam autem dicébat) pertransíbit gládius. Vere tuam, o beáta Mater, ánimam pertransívit. Alióquin non nisi eam pertránsiens, carnem Fílii tui penetráret. Et quidem posteáquam emísit spíritum tuus ille Jesus, ipsíus plane non áttigit ánimam crudélis láncea, quæ ipsíus apéruit latus, sed tuam útique ánimam pertransívit. Ipsíus nimírum ánima jam ibi non erat, sed tua plane inde nequíbat avélli.
℣. Tu autem, Dómine, miserére nobis.
℟. Deo grátias.
℟. Jesum bajulántem sibi crucem
* Sequebátur turba mulíerum, quæ plangébant et lamentabántur eum.
℣. Fíliæ Jerúsalem, super vos ipsas flete et super fílios vestros.
℟. Sequebátur turba mulíerum, quæ plangébant et lamentabántur eum.
|
℣. Herre, giv din velsignelse.
Benediction. Må Gud Fader Almægtig, være os skånsom og nådig. Amen.
Reading 4
From the Sermons of St. Bernard, Abbot of Clairvaux.
On the twelve stars
The Martyrdom of the Virgin is set before us, not only in the prophecy of Simeon, but also in the story itself of the Lord's Passion. The holy old man said of the Child Jesus Luke ii. 34, Behold, this Child is set for the fall and the rising again of many in Israel; and for a sign which shall be spoken against; yea, said he unto Mary, a sword shall pierce through thine own soul also Even so, O Blessed Mother! The sword did indeed pierce through thy soul! for nought could pierce the Body of thy Son, nor pierce thy soul likewise. Yea, and when this Jesus of thine had given up the ghost, and the bloody spear could torture Him no more, thy soul winced as it pierced His dead Side His Own Soul might leave Him, but thine could not.
℣. Nu, Herre, hav du medynk med os.
℟. Gud ske tak og lov.
℟. Jesus bearing His Cross, went forth.
* And there followed Him a company of women, which bewailed and lamented Him.
℣. Daughters of Jerusalem, weep for yourselves and for your children.
℟. There followed Him a company of women, which bewailed and lamented Him.
|
℣. Jube, domne, benedícere.
Benedictio. Christus perpétuæ det nobis gáudia vitæ. Amen.
Lectio 5
Tuam ergo pertransívit ánimam vis dolóris, ut plusquam Mártyrem non immérito prædicémus, in qua nimírum corpóreæ sensum passiónis excésserit compassiónis afféctus. An non tibi plusquam gládius fuit sermo ille, revéra pertránsiens ánimam, et pertíngens usque ad divisiónem ánimæ et spíritus: Múlier, ecce fílius tuus? O commutatiónem! Joánnes tibi pro Jesu tráditur, servus pro Dómino, discípulus pro Magístro, fílius Zebedǽi pro Fílio Dei, homo purus pro Deo vero. Quómodo non tuam affectuosíssimam ánimam pertransíret hæc audítio, quando et nostra, licet sáxea, licet férrea péctora, sola recordátio scindit?
℣. Tu autem, Dómine, miserére nobis.
℟. Deo grátias.
℟. Postquam venérunt in locum qui dícitur Calváriæ, ibi crucifixérunt eum:
* Stabat autem juxta crucem Jesu Mater ejus.
℣. Tunc beátam illíus ánimam dolóris gládius pertransívit.
℟. Stabat autem juxta crucem Jesu Mater ejus.
|
℣. Herre, giv din velsignelse.
Benediction. Må Kristus os evig give, i glæde at leve. Amen.
Reading 5
The sword of sorrow pierced through thy soul, so that we may truly call thee more than martyr, in whom the love, that made thee suffer along with thy Son, wrung thy heart more bitterly than any pang of bodily pain could do. Did not that word of His indeed pierce through thy soul, sharper than any two-edged sword, even to the dividing asunder of soul and spirit, Heb. iv. 12, Woman, behold thy son! John xix. 26. O what a change to thee! Thou art given John for Jesus, the servant for his Lord, the disciple for his master, the son of Zebedee for the Son of God, a mere man for Very God. O how keenly must the hearing of those words have pierced through thy most loving soul, when even our hearts, stony, iron, as they are, are wrung at the memory thereof only!
℣. Nu, Herre, hav du medynk med os.
℟. Gud ske tak og lov.
℟. And when they were come to the place which is called Calvary, there they crucified Him.
* Now there stood by the Cross of Jesus His Mother.
℣. Then was it that a sword of sorrow pierced through her blessed soul.
℟. There stood by the Cross of Jesus His Mother.
|
℣. Jube, domne, benedícere.
Benedictio. Ignem sui amóris accéndat Deus in córdibus nostris. Amen.
Lectio 6
Non mirémini, fratres, quod María Martyr in ánima fuísse dicátur. Mirétur qui non memínerit se audivísse Paulum inter máxima géntium crímina memorántem, quod sine affectióne fuíssent. Longe id fuit a Maríæ viscéribus, longe sit a sérvulis ejus. Sed forte quis dicat: Numquid non eum præscíerat moritúrum? Et indubitánter. Numquid non sperábat contínuo resurrectúrum? Et fidéliter. Super hæc dóluit crucifíxum? Et veheménter. Alióquin quisnam tu, frater, aut unde tibi hæc sapiéntia, ut miréris plus Maríæ Fílium patiéntem? Ille étiam mori córpore pótuit; ista cómmori corde non pótuit? Fecit illud cáritas, qua majórem nemo hábuit; fecit et hoc cáritas, cui post illam símilis áltera non fuit.
℣. Tu autem, Dómine, miserére nobis.
℟. Deo grátias.
℟. Joseph ab Arimathǽa
* Pétiit corpus Jesu, quod, de cruce depósitum, * Suo compléxu Mater excépit.
℣. Dolens Sunamítis sinu et génibus suis sustínuit mórtuum fílium.
℟. Pétiit corpus Jesu, quod, de cruce depósitum.
℣. Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
℟. Suo compléxu Mater excépit.
|
℣. Herre, giv din velsignelse.
Benediction. Må Gud ild i vore hjerter tænde, kærlighed for Ham at brænde. Amen.
Reading 6
Marvel not, my brethren, that Mary should be called a Martyr in spirit. He indeed may marvel who remembereth not what Paul saith, naming the greater sins of the Gentiles, that they were without natural affection, Rom. i. 31. Far other were the bowels of Mary, and far other may those of her servants be! But some man perchance will say Did she not know that He was to die? Yea, without doubt, she knew it. Did she not hope that He was soon to rise again? Yea, she most faithfully hoped it. And did she still mourn because He was crucified? Yea, bitterly. But who art thou, my brother, or whence hast thou such wisdom, to marvel less that the Son of Mary suffered than that Mary suffered with Him? He could die in the Body, and could not she die with Him in her heart? His was the deed of that Love, greater than which hath no man John xv. 13; hers, of a love, like to which hath no man, save He.
℣. Nu, Herre, hav du medynk med os.
℟. Gud ske tak og lov.
℟. Joseph of Arimathaea * Begged the Body of Jesus, and he took It down from the Cross,
* And His Mother received It into her arms.
℣. The Shunamite took her dead son, and laid him on her knees; and her soul was vexed within her.
℟. He begged the Body of Jesus, and he took It down from the Cross.
℣. Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
℟. And His Mother received It into her arms.
|
Nocturn III.
Ant. Intendérunt arcum * rem amáram, ut sagíttent in occúltis immaculátum.
Psalmus 63 [7]
63:2 Exáudi, Deus, oratiónem meam cum déprecor: * a timóre inimíci éripe ánimam meam.
63:3 Protexísti me a convéntu malignántium: * a multitúdine operántium iniquitátem.
63:4 Quia exacuérunt ut gládium linguas suas: * intendérunt arcum rem amáram, ut sagíttent in occúltis immaculátum.
63:6 Súbito sagittábunt eum, et non timébunt: * firmavérunt sibi sermónem nequam.
63:6 Narravérunt ut abscónderent láqueos: * dixérunt: Quis vidébit eos?
63:7 Scrutáti sunt iniquitátes: * defecérunt scrutántes scrutínio.
63:7 Accédet homo ad cor altum: * et exaltábitur Deus.
63:8 Sagíttæ parvulórum factæ sunt plagæ eórum: * et infirmátæ sunt contra eos linguæ eórum.
63:9 Conturbáti sunt omnes qui vidébant eos: * et tímuit omnis homo.
63:10 Et annuntiavérunt ópera Dei, * et facta ejus intellexérunt.
63:11 Lætábitur justus in Dómino, et sperábit in eo, * et laudabúntur omnes recti corde.
℣. Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
℟. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, * et in sǽcula sæculórum. Amen.
Ant. Intendérunt arcum rem amáram, ut sagíttent in occúltis immaculátum.
|
Nocturn III.
Ant. They bend their bow, * even bitter words, that they may shoot in secret at the perfect.
Psalm 63 [7]
63:2 Hør mig, Gud, når jeg klager, * beskyt mit liv, når jeg frygter fjenden;
63:3 Skjul mig for de ondes råd * og forbrydernes larmende flok!
63:4 De har hvæsset deres tunge som sværd, * lagt giftige ord som pile på buen for i det skjulte at ramme den uskyldige;
63:6 De rammer ham pludselig og er uden frygt. * De opildner sig selv med onde ord,
63:6 De aftaler at lægge fælder, * og de siger: Hvem kan se os?
63:7 De søger efter uret, * de skjuler det, de søgte efter;
63:7 Menneskets indre og hjerte er dybt! * Da skyder Gud sin pil imod dem,
63:8 Pludselig bliver de ramt. * Deres egen tunge bringer dem til fald,
63:9 Alle, der ser dem, ryster på hovedet. * Da gribes alle af frygt,
63:10 De forkynder Guds gerning * og giver agt på hans handling.
63:11 Den retfærdige glæder sig over Herren og søger tilflugt hos ham, * alle de oprigtige priser sig lykkelige.
℣. Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
℟. Som det var i begyndelsen, så nu og altid * og i al evighed. Amen.
Ant. They bend their bow, even bitter words, that they may shoot in secret at the perfect.
|
Ant. Ánima mea * turbáta est valde: sed tu, Dómine, úsquequo?
Psalmus 6 [8]
6:2 Dómine, ne in furóre tuo árguas me, * neque in ira tua corrípias me.
6:3 Miserére mei, Dómine, quóniam infírmus sum: * sana me, Dómine, quóniam conturbáta sunt ossa mea.
6:4 Et ánima mea turbáta est valde: * sed tu, Dómine, úsquequo?
6:5 Convértere, Dómine, et éripe ánimam meam: * salvum me fac propter misericórdiam tuam.
6:6 Quóniam non est in morte qui memor sit tui: * in inférno autem quis confitébitur tibi?
6:7 Laborávi in gémitu meo, lavábo per síngulas noctes lectum meum: * lácrimis meis stratum meum rigábo.
6:8 Turbátus est a furóre óculus meus: * inveterávi inter omnes inimícos meos.
6:9 Discédite a me, omnes, qui operámini iniquitátem: * quóniam exaudívit Dóminus vocem fletus mei.
6:10 Exaudívit Dóminus deprecatiónem meam, * Dóminus oratiónem meam suscépit.
6:11 Erubéscant, et conturbéntur veheménter omnes inimíci mei: * convertántur et erubéscant valde velóciter.
℣. Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
℟. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, * et in sǽcula sæculórum. Amen.
Ant. Ánima mea turbáta est valde: sed tu, Dómine, úsquequo?
|
Ant. My soul * is sore vexed, but Thou, O Lord, how long.
Psalm 6 [8]
6:2 Herre, straf mig ikke i din vrede, * og tugt mig ikke i din harme!
6:3 Vær mig nådig, Herre, for jeg er svag, * helbred mig, Herre, for min krop sygner hen,
6:4 Og min sjæl er grebet af rædsel. * Herre, hvor længe endnu?
6:5 Vend tilbage, Herre, red mit liv, * frels mig i din godhed!
6:6 Ingen påkalder dig i døden, * hvem takker dig i dødsriget?
6:7 Mine suk udmatter mig, hver nat væder gråden mit leje, * min seng er våd af mine tårer.
6:8 Mit øje er sløret af sorg, * det er udslukt, for mine fjender er mange.
6:9 Bort fra mig, alle I, der volder ondt! * Herren har hørt min gråd,
6:10 Herren hørte, da jeg bønfaldt ham, * Herren tager imod min bøn.
6:11 Alle mine fjender beskæmmes og gribes af rædsel, * i et nu drives de tilbage med skam.
℣. Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
℟. Som det var i begyndelsen, så nu og altid * og i al evighed. Amen.
Ant. My soul is sore vexed, but Thou, O Lord, how long.
|
Ant. Deus adjútor * in tribulatiónibus quæ invenérunt nos nimis.
Psalmus 45 [9]
45:2 Deus noster refúgium, et virtus: * adjútor in tribulatiónibus, quæ invenérunt nos nimis.
45:3 Proptérea non timébimus dum turbábitur terra: * et transferéntur montes in cor maris.
45:4 Sonuérunt, et turbátæ sunt aquæ eórum: * conturbáti sunt montes in fortitúdine ejus.
45:5 Flúminis ímpetus lætíficat civitátem Dei: * sanctificávit tabernáculum suum Altíssimus.
45:6 Deus in médio ejus, non commovébitur: * adjuvábit eam Deus mane dilúculo.
45:7 Conturbátæ sunt gentes, et inclináta sunt regna: * dedit vocem suam, mota est terra.
45:8 Dóminus virtútum nobíscum: * suscéptor noster Deus Jacob.
45:9 Veníte, et vidéte ópera Dómini, quæ pósuit prodígia super terram: * áuferens bella usque ad finem terræ.
45:10 Arcum cónteret, et confrínget arma: * et scuta combúret igni.
45:11 Vacáte, et vidéte quóniam ego sum Deus: * exaltábor in géntibus, et exaltábor in terra.
45:12 Dóminus virtútum nobíscum: * suscéptor noster Deus Jacob.
℣. Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
℟. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, * et in sǽcula sæculórum. Amen.
Ant. Deus adjútor in tribulatiónibus quæ invenérunt nos nimis.
|
Ant. God is our help * in trouble, which is come upon us exceedingly.
Psalm 45 [9]
45:2 Gud er vor tilflugt og styrke, * altid at finde som hjælp i trængsler.
45:3 Derfor frygter vi ikke, når jorden skælver, * og bjergene vakler i havets dyb,
45:4 Når vandet larmer og bruser * og rejser sig, så bjergene bæver.
45:5 Flodløb glæder Guds by, * den Højestes hellige bolig.
45:6 Gud er i dens midte, den rokkes ikke, * Gud bringer den hjælp ved daggry.
45:7 Folkene larmer, rigerne vakler, * når han lader sin røst lyde, ryster jorden.
45:8 Hærskarers Herre er med os, * Jakobs Gud er vor borg.
45:9 Kom og se Herrens gerninger, de ødelæggelser, han har voldt på jorden. * Han gør ende på krige over hele jorden,
45:10 Han brækker buen og knækker spyddet, * stridsvognene brænder han op.
45:11 Stands, og forstå, at jeg er Gud, * ophøjet blandt folkene, ophøjet på jorden!
45:12 Hærskarers Herre er med os, * Jakobs Gud er vor borg.
℣. Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
℟. Som det var i begyndelsen, så nu og altid * og i al evighed. Amen.
Ant. God is our help in trouble, which is come upon us exceedingly.
|
℣. Per te salútem hauriámus, Virgo María.
℟. Ex vulnéribus Christi.
|
℣. Through thee, O Virgin Mary, may we draw the waters of salvation.
℟. Out of the Wounds of Christ.
|
Pater noster, qui es in cælis, sanctificétur nomen tuum: advéniat regnum tuum: fiat volúntas tua, sicut in cælo et in terra. Panem nostrum quotidiánum da nobis hódie: et dimítte nobis débita nostra, sicut et nos dimíttimus debitóribus nostris:
℣. Et ne nos indúcas in tentatiónem:
℟. Sed líbera nos a malo.
Absolutio. A vínculis peccatórum nostrórum absólvat nos omnípotens et miséricors Dóminus. Amen.
|
Fader vor, du som er i himlene, Helliget vorde dit navn. Komme dit rige. Ske din vilje som i himlen, således også på jorden. Giv os i dag vort daglige brød. Og forlad os vor skyld, som også vi forlader vore skyldnere.
℣. Og led os ikke i fristelse:
℟. Men fri os fra det onde.
Absolution. Må den Almægtige og barmhjertige Herre løse os af vore synders bånd. Amen.
|
℣. Jube, domne, benedícere.
Benedictio. Evangélica léctio sit nobis salus et protéctio. Amen.
Lectio 7
Léctio sancti Evangélii secúndum Joánnem
Joannes 19:25-27
In illo témpore: Stábant juxta crucem Jesu Mater ejus, et soror Matris ejus María Cléophæ, et María Magdaléne. Et réliqua.
Homilía sancti Ambrósii Epíscopi
De Instit. Virg. cap. 7
Stabat juxta crucem Mater, et, fugiéntibus viris, stabat intrépida. Vidéte utrum pudórem mutáre potúerit Mater Jesu, quæ ánimum non mutávit. Spectábat piis óculis Fílii vúlnera, per quæ sciébat ómnibus futúram redemptiónem. Spectábat non degéneri mater spectáculo, quæ non metúerat peremptórem. Pendébat in cruce Fílius, Mater se persecutóribus offerébat.
℣. Tu autem, Dómine, miserére nobis.
℟. Deo grátias.
℟. Quis tibi sensus fuit, o Mater dolórum,
* Dum Joseph síndone Fílium tuum invólvit, et pósuit eum in monuménto?
℣. Consideráte et vidéte, si est dolor, sicut dolor meus.
℟. Dum Joseph síndone Fílium tuum invólvit, et pósuit eum in monuménto?
|
℣. Herre, giv din velsignelse.
Benediction. Må Evangeliets hellige lektie være vor tilflugt og beskyttelse. Amen.
Reading 7
From the Holy Gospel according to John
John 19:25-27
At that time: There stood by the Cross of Jesus His Mother, and His Mother's sister, Mary (the wife) of Cleophas, and Mary Magdalene. And so on.
Homily by St. Ambrose, Bishop of Milan.
On Virgins, 7
There stood by the Cross His Mother. Men had forsaken Him, but she stood there fearless. Behold how the Mother of Jesus could break through her shrinking modesty, but could not belie her heart. With the eyes of a mother's love she gazed upon the Wounds of her Son, those Wounds through Which she knew that redemption for all mankind was flowing. The Mother, who feared not the executioners, was able to endure the sight of their work. Her Son was hanging upon the Cross, and she braved His tormentors.
℣. Nu, Herre, hav du medynk med os.
℟. Gud ske tak og lov.
℟. O what a sickening at heart was thine, thou Mother of sorrows
* When Joseph wrapped thy Son in linen and laid Him in the sepulchre?
℣. Behold, and see if there be any sorrow like unto my sorrow.
℟. When Joseph wrapped thy Son in linen and laid Him in the sepulchre.
|
℣. Jube, domne, benedícere.
Benedictio. Cujus festum cólimus, ipsa Virgo vírginum intercédat pro nobis ad Dóminum. Amen.
Lectio 8
Epist. 25 ad Ecclesiam Vercellensem, prope finem
María Mater Dómini ante crucem Fílii stábat. Nullus me hoc dócuit, nisi sanctus Joánnes Evangelísta. Mundum álii concússum in passióne Dómini conscripsérunt, cælum ténebris obdúctum, refugísse solem, in paradísum latrónem, sed post piam confessiónem, recéptum. Joánnes dócuit, quod álii non docuérunt, quemádmodum in cruce pósitus Matrem appelláverit. Pluris putátur quod victor suppliciórum pietátis offícia Matri exhibébat, quam quod regnum cæléste donábat. Nam si religiósum est quod latróni donátur vénia, multo uberióris pietátis est quod a Fílio Mater tanto afféctu honorátur.
℣. Tu autem, Dómine, miserére nobis.
℟. Deo grátias.
℟. In toto corde tuo gémitus Matris tuæ ne obliviscáris,
* Ut perficiátur propitiátio et benedíctio.
℣. Ave, princeps generósa, Martyrúmque prima rosa, Virginúmque lílium.
℟. Ut perficiátur propitiátio et benedíctio.
℣. Glória Patri, et Fílio, * et Spirítui Sancto.
℟. Ut perficiátur propitiátio et benedíctio.
|
℣. Herre, giv din velsignelse.
Benediction. Hun, hvis højtid vi fejrer, må hun, jomfru over alle jomfruer, gå i forbøn for os hos Herren. Amen.
Reading 8
From the same 25th Epistle to the Church of Vercelli
Mary, the Mother of the Lord, stood by the Cross of her Son. My only informant of this fact is the holy Evangelist John. Others have written that when the Lord suffered, the earth quaked, the heavens were veiled in darkness, the sun was hidden, and the thief received, after a good confession, the promise of Paradise. John hath taught us what the others have not taught us. Upon the Cross He called her Mother. It is reckoned (by John) a greater thing that in the moment of triumph over agony, He should have discharged the watchful duty of a Son to His Mother, than that He should have made gift of the kingdom of heaven. For if it be a sacred thing to have forgiven the thief, this so great kindness of the Son to the Mother is to be worshipped as the outcome of a tenderer and more touching love.
℣. Nu, Herre, hav du medynk med os.
℟. Gud ske tak og lov.
℟. Forget not the sorrows of thy mother with thine whole heart,
* That thine offering and thy blessing may be perfected.
℣. Hail, O maid of Royal birth, Noblest martyr-rose of earth, lily of virginity.
℟. That thine offering and thy blessing may be perfected.
℣. Ære være Faderen og Sønnen * og Helligånden.
℟. That thine offering and thy blessing may be perfected.
|
℣. Jube, domne, benedícere.
Benedictio. Ad societátem cívium supernórum perdúcat nos Rex Angelórum. Amen.
Lectio 9
Ecce, inquit, fílius tuus: ecce mater tua. Testabátur de cruce Christus, et inter matrem atque discípulum dividébat pietátis offícia. Condébat Dóminus non solum públicum, sed étiam domésticum testaméntum: et hoc ejus testaméntum signábat Joánnes, dignus tanto testatóre testis. Bonum testaméntum, non pecúniæ, sed vitæ ætérnæ; quod non atraménto scriptum est, sed Spíritu Dei vivi, qui ait: Lingua mea cálamus scribæ velóciter scribéntis.
℣. Tu autem, Dómine, miserére nobis.
℟. Deo grátias.
Te Deum
Te Deum laudámus: * te Dóminum confitémur.
Te ætérnum Patrem * omnis terra venerátur.
Tibi omnes Ángeli, * tibi Cæli, et univérsæ Potestátes:
Tibi Chérubim et Séraphim * incessábili voce proclámant:
Fit reverentia Sanctus, Sanctus, Sanctus * Dóminus Deus Sábaoth.
Pleni sunt cæli et terra * majestátis glóriæ tuæ.
Te gloriósus * Apostolórum chorus,
Te Prophetárum * laudábilis númerus,
Te Mártyrum candidátus * laudat exércitus.
Te per orbem terrárum * sancta confitétur Ecclésia,
Patrem * imménsæ majestátis;
Venerándum tuum verum * et únicum Fílium;
Sanctum quoque * Paráclitum Spíritum.
Tu Rex glóriæ, * Christe.
Tu Patris * sempitérnus es Fílius.
Fit reverentia Tu, ad liberándum susceptúrus hóminem: * non horruísti Vírginis úterum.
Tu, devícto mortis acúleo, * aperuísti credéntibus regna cælórum.
Tu ad déxteram Dei sedes, * in glória Patris.
Judex créderis * esse ventúrus.
Sequens versus dicitur flexis genibus
Te ergo quǽsumus, tuis fámulis súbveni, * quos pretióso sánguine redemísti.
Ætérna fac cum Sanctis tuis * in glória numerári.
Salvum fac pópulum tuum, Dómine, * et bénedic hereditáti tuæ.
Et rege eos, * et extólle illos usque in ætérnum.
Per síngulos dies * benedícimus te.
Fit reverentia, secundum consuetudinem Et laudámus nomen tuum in sǽculum, * et in sǽculum sǽculi.
Dignáre, Dómine, die isto * sine peccáto nos custodíre.
Miserére nostri, Dómine, * miserére nostri.
Fiat misericórdia tua, Dómine, super nos, * quemádmodum sperávimus in te.
In te, Dómine, sperávi: * non confúndar in ætérnum.
|
℣. Herre, giv din velsignelse.
Benediction. Til de hellige borgere os bringe, du Konge af Engle. Amen.
Reading 9
Behold, saith the Lord, thy son: Behold thy Mother! Christ bore witness from the Cross, and divided the offices of his tender love between his Mother and his disciple. Thus doth the Lord give us a testament, not only of his love for souls, but also of his natural affection. Moreover, the testimony which John doth give us concerning this same testament, is a worthy testimony to the original Testator himself. It is a good testament, not of earthly riches, but of eternal life, written not in ink, but in the Spirit of the living God, who speaketh of such testimony in the Psalms, saying: My tongue is the pen of a ready writer.
℣. Nu, Herre, hav du medynk med os.
℟. Gud ske tak og lov.
Te Deum
Dig lover vi, Gud! * Dig priser vi som vor Herre!
Evig Fader, * al skabning hylder dit navn!
Dig priser englenes talløse skare, * Himlens og jordens mægtige ånder,
Keruber, Serafer * råber til dig i endeløs jubel:
bøj hovedet Hellig, hellig, hellig * Herre Gud over englenes hære;
Himmel og jord stråler * af din herligheds Majestæt.
Dig lover * apostlenes hellige kor.
Dig hylder * profeternes ærværdige skare.
Dig priser * martyrernes hvidklædte flok.
Udover hele jorden forkynder * vor hellige Kirke dit navn,
Uendelig ophøjede * Fader,
Med Kristus, din sande * og eneste Søn;
Og Helligånden, * vor trøster og talsmand.
Kristus, * du herlige konge!
Gud Faders * evige Søn.
Under det følgende vers laver alle en dyb bøjning: Ydmygt blev du os mennesker lig, * du tøvede ikke ved en Jomfrus skød.
Ved dig har døden mistet sin brod, * og Himlen blev blev åbnet for dem, der tror.
Nu sidder du ved Guds højre side, * i Faderens herlighed.
Vi ved du skal komme * for at være vor Dommer.
Knæl under det følgende vers
Kom os da nådig til hjælp, * os, som du frelste ved dit eget blod.
Lad os synge din pris i de saliges kor, * en evig jublende lovsang.
Herre, frels dit folk, * og velsign din ejendom,
Vogt dem, * og tag dig af dem til evig tid.
Dag ud og dag in * velsigner vi dig
Jvf. lokal brug, bøj hovedet. Og slægt efter slægt * højlover dit hellige navn.
Bevar os nådigst, Herre, * på denne dag fra enhver synd.
Herre, forbarm dig over os, * forbarm dig over os.
Lad din barmhjertighed, Herre, være over os, * for vi har stolet på dig,
Herre, hos dig søger jeg tilflugt, * lad mig ikke for evigt blive til skamme,
|
Reliqua omittuntur, nisi Laudes separandæ sint.
|
Spring resten over, medmindre du beder Lauds separat.
|
Oratio {ex Proprio Sanctorum}
℣. Dómine, exáudi oratiónem meam.
℟. Et clamor meus ad te véniat.
Orémus.
Deus, in cujus passióne, secúndum Simeónis prophetíam, dulcíssimam ánimam gloriósæ Vírginis et Matris Maríæ dolóris gládius pertransívit: concéde propítius; ut, qui dolóres ejus venerándo recólimus, passiónis tuæ efféctum felícem consequámur:
Qui vivis et regnas cum Deo Patre, in unitáte Spíritus Sancti, Deus, per ómnia sǽcula sæculórum.
℟. Amen.
|
Prayer {from the Proper of Saints}
℣. Herre, hør min bøn.
℟. Og lad mit råb nå til dig.
Let us pray.
O God, at Whose suffering the prophecy of Simeon was fulfilled, and a sword of sorrow pierced through the gentle soul of the glorious Virgin and Mother Mary, mercifully grant that we who speak worshipfully of her woes, may obtain the saving purchase of thy suffering.
Du, som lever og råder med Gud Fader i Helligåndens enhed, Gud, fra evighed til evighed.
℟. Amen
|
Conclusio
℣. Dómine, exáudi oratiónem meam.
℟. Et clamor meus ad te véniat.
℣. Benedicámus Dómino.
℟. Deo grátias.
℣. Fidélium ánimæ per misericórdiam Dei requiéscant in pace.
℟. Amen.
|
Conclusion
℣. Herre, hør min bøn.
℟. Og lad mit råb nå til dig.
℣. Lad os lovprise Herren.
℟. Gud ske tak og lov.
℣. Må de troendes sjæle, ved Guds nåde, hvile i fred.
℟. Amen.
|